Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville

Vidiš li, pada mrak, bodljikavom žicom omeđena

drvena ograda, baraka lebdi, diže je sumrak.

gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.

Okvire ropstva lagano prelazi pogled

i samo um, samo um, on zna za razapetost žice.

Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,

Vidiš li, draga, ovde ovako se oslobađa mašta,

izmoždenim telima na trenutke smiraj donosi

bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.

lagani san i logoraši tada kućama kreću.

Poderani, ošišani robovi u hropcu sna lete

Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,

s vrha Srbije ka skrivenim dolinama doma.

Skrivena dolina doma? O, postoji li još dom?

våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,

Bez pogotka bombe? Zar postoji kao kad smo odvedeni?

Stiže li još kući, ko ovde uzdiše ili tamo leži?

det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.

Reci, ima li još doma gde znaju i za heksametre?

Bez znakova, nagađajući red ispod reda, tu

Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne

u polumraku pišem ovu pesmu kao što živim,

pomalo naslepo, poput gusenice puzeći preko papira;

mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.

lampu, knjigu, sve su oduzeli stražari Lagera,

ni pošte nema, samo se magla na nas spušta.

Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?

Među crvima i sablastima živi ovde u brdima Francuz,

Poljak, glasni Talijan, odbegli Srbin, setni Jevrej,

Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?

raskomadana tela ipak jedan život žive tu, –

čekaju vesti, topao ženski glas, slobodnu ljudsku

Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,

sudbinu i čekaju kraj, u magli sakriveno čudo.

Ležim na dasci među crvima, obnavljaju se

vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?

napadi buva, ali armija muva već počiva.

Veče je, ropstvo je, vidiš, ponovo kraće za dan,

Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter

ta i život za jedan dan. Spava logor. Pejzaž

je u mesečini i žice su opet napete,

følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,

i preko prozora se vide, među šumovima noći,

na zid naslonjene senke naoružanih stražara.

blind som en larve fremover kryper jeg på papir;

Spava logor, vidiš li, draga, meša se san i java,

prevrće se na uskom prostoru ko se preplašeno

leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt

budi i ponovo usni. Samo sam ja budan, meso

tvog poljupca u ustima mi je ukus napola

og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.

izgorele cigarete, i ne nailazi san, jer

bez tebe već ni umreti ni postojati ne znam.

Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,

Lager Heidenau Iznad Žagubice u brdima,

juli 1944.

romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.

Stykket opp i feberhete kropper lever de hver

sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,

på en styrtende demrings slutt eller på et under.

Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers

angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.

Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere

som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner

ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes

og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge

her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.

Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;

en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden

og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker

med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak

av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,

fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.

Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944