1.
1
Her sitter jeg på det glitrende fjell.
En la luminosa roca estoy sentado.
Den unge sommers lette vind
Vuela la suave brisa
svever omkring meg lik den varme duft
del joven verano
fra et herlig aftensmåltid.
igual que la tibieza de una dulce cena.
Jeg venner mitt hjerte til stillheten her.
Al silencio acostumbro
Det går så lett -
mi corazón (no es tan difícil).
alt som er blitt borte, rykker nær,
Todas las cosas desaparecidas en torno mío se reúnen mi cabeza se inclina, y cuelga
mitt hode er bøyd frem, mine hender
mi mano.
henger ned.
Jeg ser på fjellenes manke –
Contemplo la crin de las montañas.
hvert blad gjenspeiler
Brilla en todas las hojas
din pannes blanke lys.
la llama de tu frente.
På veien kommer ingen, ingen,
En el camino, nadie, nadie.
jeg ser vinden
Miro cómo tu falda
kjærtegne ditt skjørt,
ondea al viento.
og under det skjøre løvet
Bajo los frágiles follajes
ser jeg ditt hår falle fremover
tiemblan fugaces tus cabellos,
og dine myke bryst skjelve,
vibran tus blandos senos un instante
og mens Szinva-bekken sakte renner forbi
y, mientras el arroyuelo Szinva corre,
ser jeg atter
miro surgir una vez más
den trolske latter velle frem
en los guijarros redondos y blancos
over dine tenners hvite stener.
de tus dientes, la sonrisa de un bada.
2.
Å, hvor jeg elsker deg,
2
som både får tale
¡Oh cuanto te amo,
universet
a ti que has logrado hacer hablar a la vez
og den underfundige ensomhet
a la intrigante soledad
dypest i hjertet.
que está tejiendo su trama
Du som tar avskjed med meg og stille løper din vei
en los resquicios más profundos del corazón,
lik vannfall bort fra sitt eget drønn,
y a todo el Universo!
mens jeg blant mitt livs golde høyder, i min fjerne
nærhet vrir meg her mellom himmel og jord
Tú, como una cascada huye de su ruido,
og synger og roper
me abandonas y corres silenciosamente,
hvor kjær du er meg, du min søte fiende!
mientras yo, entre las cumbres de mi vida,
3.
próximo a la lejanía,
Jeg elsker deg som barnet elsker moren,
retumbo, chocando en la tierra y en el cielo,
som tause huler elsker sine dyp,
y grito que te amo,
jeg elsker deg som salen elsker lyset,
¡mi dulce madrastra!
som sjelen elsker flammen, som kroppen elsker hvilen.
Jeg elsker deg som de dødelige elsker
3
livet like til de dør.
Te amo como el niño ama a su madre,
Jeg gjemmer dine smil og dine ord
como las mudas fosas a sus profundidades.
og hver bevegelse, slik jord bevarer tapte ting.
Te amo como las salas a la luz,
Som syren i metallet er ditt bilde
como el espíritu al fuego y el cuerpo al descanso.
etset inn i meg
Te amo como los mortales aman la vida,
du skjønne elskede,
hasta que mueren.
hvis vesen fyller hele meg.
Øyeblikkene drar støyende forbi, –
Tus movimientos, tus palabras, todas tus sonrisas,
taust sitter du i mine ører.
acojo como la tierra los objetos que caen.
Stjerner tennes og stjerner forgår –
En mi imaginación mis instintos te penetran
din glans står evig for mitt blikk.
como al metal los ácidos.
Smaken av deg, som stillheten i grotten,
En mi mente tu imagen hermosa y amada, tu ser,
svever kjølig i min munn.
colma todas las cosas esenciales.
På hånden din som griper om et vannglass
demrer dunkelt-diffust
Los instantes pasan, ruidosos,
ditt fine årenett.
y en mis oídos tú estás muda.
4.
Las estrellas descienden y caen,
Å, hvilken substans er jeg vel skapt av
pero tú te detuviste en mis ojos.
at ditt blotte blikk kan forme meg?
Tu sabor, como el silencio en una gruta,
Hva for en sjel og hvilket lys
flota enfriándose en mi boca.
og hva slags skapning er jeg
Y sobre el vaso de agua tu mano
som får vandre i intethetens tåke
con sus venas tan finas
i din fruktbare kropps bølgende egner?
que apenas se vislumbran.
Og lik ordet i et åpent sinn
stiger jeg ned i dets mysterier!
4
Dine blodsirkler dirrer uavbrutt
¡Oh!, ¿qué materia soy yo
som rosenbusker i vinden.
que tu mirada me corta y me transforma?
De fører den evige strømmen
¿Qué alma y qué luz
for at kjærligheten skal flamme på ditt kinn
y qué fenómeno de asombros,
og ditt skjød skal bære en velsignet frukt.
que pudo recorrer en la niebla de la nada
Din maves følsomme grobunn
los paisajes sinuosos de tu fértil cuerpo?
er gjennomvevd av et utall av røtter:
fine tråder som stadig knyttes sammen og opp
Y como el verbo en una mente abierta,
for at dine saftige celler skal gro
yo puedo descender a sus misterios.
og dine lungers brusende bladverk
Tu red sanguínea, como los rosales,
skal lovprise sin egen herlighet!
tiembla sin cesar.
Det evige stoffet myldrer lykkelig
Ella conduce la corriente eterna
i dine tarmers tunneler
para que surja el amor en tu rostro,
og slagget selv lever opp igjen, rikt,
para que tu matriz tenga un fruto bendito.
i nyrenes ivrige, hete brønner!
El suelo sensible de tu vientre
Bølgende bakker reiser seg i deg
está bordando de raíces pequeñitas, hilos finísimos,
og stjernebilder bever,
que se anudan y desanudan
innsjøer vogger, fabrikker suser,
para que las células que tus humores recojan sus
millioner av levende dyr myldrer,
enjambres,
insekter,
para que los bellos arbustos de tus frondosos pulmones
tare og tang,
canten sus propias glorias.
grusomhet, godhet;
sol skinner, dystert nordlys demrer –
La eterna materia pasa felizmente
hele den ubevisste evighet er å finne
a través de tu cuerpo, por los túneles de tus intestinos,
i dine substanser.
y la escoria recibe una vida plena
5.
en los pozos ardientes de tus férvidos riñones.
Som klumper av størknet blod
Colinas onduladas se levantan,
faller disse ord ned
constelaciones se estremecen en ti.
foran deg.
Lagos se mueven, fábricas trabajan,
Tilværelsen stammer,
hormiguean un millón de animales vivientes,
alene loven taler et tydelig språk.
el insecto
Mine aktive organer som gjenføder
y el alga,
meg dag for dag, forbereder seg alt
la bondad y la crueldad;
på å forstumme.
un sol brilla, se nubla una aurora boreal.
Men inntil da roper de alle:
En tu sustancia se desplaza, errante,
Du som er utvalgt blant
la inconsciente eternidad.
to tusen millioners myriader,
du, min eneste, du, min myke vogge,
5
min sterke grav, min levende seng, -
Como coágulos de sangre
ta meg opp i deg!
caen hacia ti
(Hvor veldig er denne gryningens himmel!
estas palabras.
Arméer tindrer i dens malm.
Tartamudea la existencia.
Den store glansen blender mitt øye.
Sólo la ley es un claro discurso.
Jeg synes jeg er fortapt.
Mis órganos laboriosos, que día tras día
Jeg hører hvordan mitt hjerte banker
me dan vida, ya se preparan
og slår over hele meg.)
a callar para siempre.
6.
Pero todos clamarán hasta entonces.
(Ettersang)
¡Oh, tú, escogida entre la multitud
(Jeg sitter på toget, jeg følger etter deg,
de dos mil millones de seres humanos;
kanskje finner jeg deg atter i dag,
oh, tú, la única,
kanskje kjølner da mitt brennende ansikt,
suave cuna, recia tumba, lecho vivo,
kanskje kommer du helt stille til å si:
acógeme en ti!
Vannet er deilig og varmt, ta et bad!
Her har du håndkleet, tørk deg med det!
(¡Qué alto está el cielo del amanecer!
Steken er klar til å stille din sult!
En sus minerales relucen ejércitos.
Der, hvor jeg ligger, der har du din seng!)
El gran resplandor deslumbra mis ojos.
Sé bien que estoy perdido.
Escucho cómo chirría y palpita sobre mí
mi corazón.)
6
Canción añadida
Me lleva el tren y yo sigo tus pasos
Tal vez hoy mismo estés entre mis brazos
y tal vez se enfriará mi rostro ardiente
o tal vez tú me digas suavemente:
“Te espera el agua tibia, ve a bañarte.
Toma la toalla, puedes ya secarte.
La carne se está friendo, te hartará.
Donde mi lecho está, tu cuerpo está."