I går kom Hausten lydlaust til Paris.

Furtivo, entrou ontem em Paris o Outono,

Han smug seg inn på Boulevard Saint-Michel

em silêncio, pelo Boulevard Saint-Michel;

og venta under skuggefulle tre

em plena canícula, na sombra da folhagem,

ein gloheit sommarkveld.

assim o vi surgir.

Mot Seinen vandra eg i ro og mak.

Og i mitt hjarta brann ein purpurglød,

Eu caminhava para o Sena e em mim

eit rart, vemodig bål, ein liten song

ardia uma canção que eu estranhava;

som tala om min død.

inesperada e grave, triste, rubra,

Da nådde Hausten meg. Han kviskra tett,

da morte me falava.

så boulevarden dirra under meg.

Og spøkefulle blad baud opp til dans

Ao ouvido me disse não sei quê, o Outono,

langs varm og vindstill veg.

e então vi que o Boulevard estremecia,

Eit glimt: Min sommar sansa ingen ting

zum, zum: folhas dançavam no caminho

og Hausten flydde bort og lo av det.

eivadas de ironia.

Han kom. Og ingen veit det utan eg

her under tunge tre.

Um instante: o Verão nem se deu conta.

Rindo, o Outono desapareceu na aragem.

Mas esteve! Esteve aqui, eu bem o sei,

sob o gemido da folhagem.