1

1.

Sto seduto qui, sul dirupo scintillante.

Her sitter jeg på det glitrende fjell.

La brezza lieve

Den unge sommers lette vind

del estate novello alita,

svever omkring meg lik den varme duft

come il calore di una cena invitante.

fra et herlig aftensmåltid.

Cerco di abituare il mio cuore al silenzio.

Jeg venner mitt hjerte til stillheten her.

Non è tanto difficile –

Det går så lett -

qui si affluisce, ciò che era svanita,

alt som er blitt borte, rykker nær,

si reclina la testa

mitt hode er bøyd frem, mine hender

la mano è abbandonata.

henger ned.

Guardo il costone dei monti –

Jeg ser på fjellenes manke –

ogni foglia riflette

hvert blad gjenspeiler

la luce della tua fronte.

din pannes blanke lys.

Per le vie non v’è nessuno, nessuno,

På veien kommer ingen, ingen,

vedo la tua gonna

jeg ser vinden

sollevarsi dal vento.

kjærtegne ditt skjørt,

E sotto le fronde fragili,

og under det skjøre løvet

vedo cascar’ avanti i tuoi capelli,

ser jeg ditt hår falle fremover

sussultare i tuoi seni e

og dine myke bryst skjelve,

- come il ruscello Szinva fugge via –

og mens Szinva-bekken sakte renner forbi

rivedo, come nasce

ser jeg atter

sui rotondi sassi bianchi,

den trolske latter velle frem

sui tuoi denti, la tua angelica risata.

over dine tenners hvite stener.

2

2.

Oh, quanto ti amo,

Å, hvor jeg elsker deg,

tu, che nei più profondi meandri del mio cuore,

som både får tale

hai indotto ugualmente alla parola,

universet

la solitudine insidiosa, tessitrice dei tranelli,

og den underfundige ensomhet

e l’universo.

dypest i hjertet.

Tu, che ti stacchi da me, come la cascata

Du som tar avskjed med meg og stille løper din vei

dal proprio fragore, e scappi via piano,

lik vannfall bort fra sitt eget drønn,

finché io, tra le vette della mia vita,

mens jeg blant mitt livs golde høyder, i min fjerne

nella vicinanza del remoto, tuono, grido,

nærhet vrir meg her mellom himmel og jord

tribolando per mare e per cieli,

og synger og roper

come ti amo, dolce matrigna!

hvor kjær du er meg, du min søte fiende!

3

3.

Ti amo come il bimbo la madre,

Jeg elsker deg som barnet elsker moren,

come i propri silenzi le fosse cupe,

som tause huler elsker sine dyp,

ti amo come le sale la luce,

jeg elsker deg som salen elsker lyset,

come l’anima la fiamma, il corpo la quiete!

som sjelen elsker flammen, som kroppen elsker hvilen.

Ti amo come amano la vita i mortali,

Jeg elsker deg som de dødelige elsker

finché la morte non sopraggiunge.

livet like til de dør.

Custodisco ogni tuo sorriso, movenza,

Jeg gjemmer dine smil og dine ord

parola, come gli oggetti caduti, la terra.

og hver bevegelse, slik jord bevarer tapte ting.

Come l’acido nei metalli, cosi ti ho incisa

Som syren i metallet er ditt bilde

con i miei istinti nella mia mente,

etset inn i meg

tu, incantevole immagine bella,

du skjønne elskede,

dove il tuo essere tutto l’essenziale riempie.

hvis vesen fyller hele meg.

Strepitando passano i momenti,

Øyeblikkene drar støyende forbi, –

ma tu sei seduta muta nelle mie orecchie.

taust sitter du i mine ører.

Si accendono e cadono le stelle,

Stjerner tennes og stjerner forgår –

ma tu sei immobile nei miei occhi.

din glans står evig for mitt blikk.

Tuo sapore, come il silenzio nella grotta,

Smaken av deg, som stillheten i grotten,

raffreddandosi aleggia nella mia bocca,

svever kjølig i min munn.

con le sue venature fine,

På hånden din som griper om et vannglass

a volte intravedo la tua mano,

demrer dunkelt-diffust

posata sul bicchiere d’acqua.

ditt fine årenett.

4

4.

Oh, di che materia son fatto io,

Å, hvilken substans er jeg vel skapt av

se mi taglia, mi foggia il tuo sguardo?

at ditt blotte blikk kan forme meg?

Che sorta di materia e di luce,

Hva for en sjel og hvilket lys

che prodigio degno di stupore,

og hva slags skapning er jeg

che mi permette nell’inezia della nebbia

som får vandre i intethetens tåke

percorrere le fertili lande del tuo corpo?

i din fruktbare kropps bølgende egner?

E come il verbo s’è dischiusa alla ragione,

Og lik ordet i et åpent sinn

nei suoi arcani posso discendere!...

stiger jeg ned i dets mysterier!

I circoli del tuo sangue, come cespugli

Dine blodsirkler dirrer uavbrutt

di rose fremono senza riposo.

som rosenbusker i vinden.

Trasportano la corrente eterna,

De fører den evige strømmen

per sbocciare l’amore sul tuo viso,

for at kjærligheten skal flamme på ditt kinn

che tuo grembo abbia il frutto benedetto!

og ditt skjød skal bære en velsignet frukt.

Tessono le mille radicine ricamando

Din maves følsomme grobunn

il suolo sensibile del tuo stomaco,

er gjennomvevd av et utall av røtter:

legando e disfacendo i nodi sul filo delicato –

fine tråder som stadig knyttes sammen og opp

che la cellula del tuo nettare raccolga tanta schiatta,

for at dine saftige celler skal gro

e i bei cespugli del tuo polmone frondoso

og dine lungers brusende bladverk

stormiscano la propria gloria!

skal lovprise sin egen herlighet!

La materia eterna felicemente avanza

Det evige stoffet myldrer lykkelig

nelle gallerie delle tue visceri,

i dine tarmers tunneler

la scoria acquisisce una vita ricca

og slagget selv lever opp igjen, rikt,

nei pozzi bollenti dei reni operosi!

i nyrenes ivrige, hete brønner!

Sorgono colline ondulate,

Bølgende bakker reiser seg i deg

dentro di te tremolano costellazioni,

og stjernebilder bever,

si sommuovono i laghi, lavorano i cantieri,

innsjøer vogger, fabrikker suser,

brulicano milioni di animali vivi,

millioner av levende dyr myldrer,

insetto,

insekter,

alghe,

tare og tang,

la crudeltà e la bontà,

grusomhet, godhet;

splende il sole, la luce floreale velata s’incupisce –

sol skinner, dystert nordlys demrer –

nella tua sostanza vaga

hele den ubevisste evighet er å finne

l’inconsapevole eternità.

i dine substanser.

5

5.

Come grumi di sangue coagulati,

Som klumper av størknet blod

cascano davanti a te

faller disse ord ned

queste parole.

foran deg.

L’esistenza balbetta,

Tilværelsen stammer,

la sol cosa chiara è la voce della legge.

alene loven taler et tydelig språk.

Ma i miei organi alacri,

Mine aktive organer som gjenføder

da cui rinasco giorno dopo giorno,

meg dag for dag, forbereder seg alt

per la quiete si stanno preparando.

på å forstumme.

Ma fin allora gridano tutti –

Men inntil da roper de alle:

tu, eletta tra la moltitudine

Du som er utvalgt blant

di duemila milioni di persone,

to tusen millioners myriader,

tu l’unica, tu culla morbida,

du, min eneste, du, min myke vogge,

tomba forte, letto vivente,

min sterke grav, min levende seng, -

accoglimi dentro di te!

ta meg opp i deg!

(Com’è immenso il cielo d’alba!

(Hvor veldig er denne gryningens himmel!

Schiere brillano nei suoi metalli.

Arméer tindrer i dens malm.

Mi offende gli occhi questo gran bagliore.

Den store glansen blender mitt øye.

Son perduto, penso.

Jeg synes jeg er fortapt.

Sopra di me sento un batter d’ali,

Jeg hører hvordan mitt hjerte banker

è il battito del mio cuore.)

og slår over hele meg.)

6

6.

(Canto marginale)

(Ettersang)

Mi porta il treno, ti seguo,

(Jeg sitter på toget, jeg følger etter deg,

forse, entro oggi ti troverò,

kanskje finner jeg deg atter i dag,

forse questo viso ardente si placa,

kanskje kjølner da mitt brennende ansikt,

e in silenzio mi dirai qualche parola:

kanskje kommer du helt stille til å si:

Scorre l’acqua tiepida, fatti il bagno!

Vannet er deilig og varmt, ta et bad!

Per asciugarti eccoti l’asciugamano!

Her har du håndkleet, tørk deg med det!

La carne si cuoce, ti placherà la fame.

Steken er klar til å stille din sult!

Dove io giaccio, è là, il tuo letto!)

Der, hvor jeg ligger, der har du din seng!)