Da due giorni piove a dirotto, se apro la finestra,

To dagers øsing; åpner jeg mitt vindu

sulla mia tavola nuvola si posa,

brillano i tetti di Parigi

skinner tankene i Paris,

mi si illumina il viso di luce umida.

klemt lys faller på mitt ansikt,

Sto al disopra le case eppure vivo nel abisso,

la fuliggine bagnata mi avvolge,

over bordet ligger dis.

mi vergogno per questo fango torpido

e del tramonto sudicio di notizie.

Over tak, likevel dypt nede i dypet

Oh, guerra dalle ali nere e sferzanti,

gråter mot meg skitten sot,

terrore che dai vicini spira!

Di là, non si semina, ne si fa la raccolta,

skumring nærer min skam

non c'è più neppure la vendemmia.

mens sol og nytt flekker min fot.

Tace il pigolio del pulcino, non arde più neanche il sole,

madri son stati privati dai figli,

O du svirrende, krig med svarte vinger,

Hispania! scorrono con furore,

i tuoi fiumi insanguinati.

min redsel frisk fra nabolaget

Ma verranno nuove frotte, se serve, sbucheranno dal niente,

hvor ingen lenger sår og høster,

frotte, come un tifone impazzito,

dalle terre ferite e dal

din vinhøst visner, natteplaget.

profondo delle miniere.

Din fugleskare uten sang, din himmel uten sol,

Libertà, i popoli evocheranno il tuo destino,

il canto, anche oggi, risuonava per te;

dine mødre uten sønner,

i poveracci di Parigi, intrisi d'acqua,

con parole grevi cantavano la tua ribellione.

bare dine blodige elver flyter

Hispania, i skumhvirvlende bønner.

Men det vil komme nye hærer, stampet frem av intet,

dine ville hvirvelstormer lik,

skarer kommer fra sårede marker,

står opp av grubers dype skrik.

Frihet! Folkene roper for sin fremtid,

også i ettermiddag ble det sunget for deg.

De fattige i Paris med sine regnvåte fjes

lot din klages barske ord finne en vei.

1937