Come un insolito messaggero, che non sa niente di
Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet
nuovo perché d’estate stava seduto in cima al monte e
fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet,
se di sera sotto di lui s’accendevano le luci della città, non
så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen,
gli sembravano né più grandi, né più vicini delle stelle,
så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene,
sentendo un rombo, provò indovinare: macchina o aereo?
og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly
o motore sul Danubio levigato? se dalla valle arrivava
eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd
un fragore sordo, poteva pensare, laggiù i muratori stanno
av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere
costruendo una casa, o il vicino astioso sta provando
hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden
la mitragliatrice oltre il fiume - per lui era lo stesso!
prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste
si sa, la razza umana è sciocca, è irrequieta, rovina anche
at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode
il buono, costruisce per secoli, e per una baruffa infantile
legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer,
fa crollare tutto di nuovo; per lui è più urgente l’amaro
faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten
bottino delle bande, che il rifiorir della terra, l’avvamparsi
er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre,
dello spirito e dell’amore sino al cielo accecando gli Dei
at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen
testardi – questo lo sapeva bene il messaggero della
slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette
montagna e si nascose, lontano dalle notizie; ma quando
og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende
il vento arriva sibilando, se il sole è spietato mentre
piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen
s’allontana guarda con sorriso voluttuoso, come si
med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner,
spengono per lui nella tristezza le sue amanti, le fronde,
blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever
pencolano come ballerina malata, che muore nel mezzo
som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen:
della danza:
da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå
allora il messaggero s’alza, prende il bastone, s’avvia
mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap,
verso i valli popolosi, come incalzato da una grande
spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst!
notizia, se gli chiedono della notizia, grida: è autunno!
han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst!
annuncia come notizia grande, quel, che tutti sanno:
slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges
è autunno!
av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også
è così anche per me, conoscitore di grande novella: come
mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer?
il picco, quanto più è la neve sulla sua testa, tanto più
hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går
sorgenti premono, così trabocca dalle parole il mio vecchio
i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene
cuore; eppur che notizia porto io? e che m’importa delle
er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten,
notizie? il mondo è in ebollizione, i giorni son in
jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr,
competizione con gli anni, gli anni con i secoli, i popoli
føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige
folli son irrequieti: che importa? Io contemplo solo
landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende -
l’autunno, sento solo l’autunno, come le piante sagge
å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes
e animali miti, sento, come la terra si volge verso le aree
rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke
languide del cielo, languisce il suo respiro, come quello
den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt,
degli amanti, oh, santo Ritmo, ritmo grande dell’eterno
den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet,
amore, ritmo degli anni, ritmo della poesia di Dio, com’è
den skjærer tenner, biter, den samler sine trege
piccola ogni vicenda umana! sento i passi dell’inverno,
lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell,
la tigre bianca s’avvicina, poi si distende sul paesaggio,
den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.
digrigna i denti, morde, poi solleva i suoi membri fiacchi
e s’avvia, il paesaggio è chiazzato dai suoi peli dispersi,
procede e sparisce nella giungla della primavera nuova.