Una domenica verso sera

Søndagskvelden, mens det skumret,

ha preso con due mani la tazza,

sorrise e stava là, seduta

ble hun sittende ved bordet,

nel crepuscolo, tranquilla.

holdt et krus med begge hender,

Dai signori portava a casa

in un pentolino la nostra cena;

satt og smilte for seg selv.

siamo andati a letto, e pensai

che loro mangiano assai.

Aftensmaten fikk hun med seg

Era mia madre, piccola, morì presto,

hjem i spann fra snille herskap.

perchè le lavandaie muoiono presto,

i loro piedi tremano dalla fatica,

Når vi hadde lagt oss, så jeg

e la stiratura fa male alla testa.

alltid for meg fat som bugnet.

Per montagna e nuvole

c'è il bucato e il vapore,

Mor min var hun, sped og liten.

e per cambiare aria

puoi salire in soffitta!

Vaskekoner dør jo tidlig.

Si ferma mentre stira,

Løfter tungt. Og rygg og hode

la sua esile figura

venne infranta dal Capitale,

verker over strykejernet.

pensateci proletari!

Skittentøy var hennes høyfjell,

Si è incurvata dal lavare,

non sapevo che fosse giovane;

dampen over kokebaljen

nei sogni portava grembiule pulito

e la salutò il postino.

hennes skyer, luftforandring

fikk hun vel på tørkeloftet.

Slik hun stod ved strykebrettet

ser jeg henne, årlig magret, -

brukt og slengt av Kapitalen.

Proletarer, la oss huske!

Nedbøyd ble hun av å vaske.

Aldri så jeg: hun var ung! og

drømmens forkle var så rent at

selv en postmann hilste henne.