Figlio mio, ti stai allontanando così veloce da me,

Du fjerner deg så snøgt og raskt fra meg,

in questo gran spazio – tempo.

Dal tavolo ti alzi già nervoso,

min sønn, i tiden.

sparisci, corri.

Leggi il giornale, quando ti parlo

Fra middagsbordet spretter du opp nervøst,

rispondi a monosillabi.

Sei con gli amici. La stanza tua è vuota.

forsvinner hastig.

La mia anima è vuota.

Non noti l’ amor’mio fatuo sul mio viso.

Du er blitt avisleser selv, og spør jeg deg,

Di me neanche ti accorgi.

La mia voce stridula, in te suscita repulsione.

svarer du bare kort.

La mano mia è pesante.

Tua madre è diventata di nuovo l’unica amica mia.

Du er med venner. Og ditt rom er tomt.

E con lei che parlo.

Le rammento, a voce bassa,la nostra età ridacciante.

Og tom er min sjel.

Per non fartelo sentire.

A suo tempo, anch'io lasciai cosi mio padre.

Du ser ikke min dumme kjærlighet.

Lui fece allo stesso modo.

Con un sospiro pesante, orgoglioso, dannandosi,

Du ser meg ikke.

non guardandosi indietro.

Questa solitudine somiglia tanto a quel’altra,

Min gamle stemme hører du med avsky.

quando non eri ancora nato.

Le mattine mi spargono il capo di cenere,

Min hånd er tung for deg.

i mezzogiorno son grigi.

Di sera scruto il cielonel giardino,

Din mor er min eneste venn igjen.

gli alberi e le fronde,

domando me stesso, com’è che il frutto

Jeg får prate med henne.

non capisce  il tronco?

Jeg nevner tiden, da vi lekte sammen, dempet.

For at du ikke hører.

Slik gikk også jeg fra min far engang.

Slik gikk også han vekk.

Med et tungt sukk og forbitret og stolt,

uten å se seg om.

Hvor denne ensomhet er lik den gamle,

fra da du ennå ikke levde.

Morgenen strør aske over mitt hode,

middagstiden er grå.

Om kvelden kikker jeg på himmelen,

på trærne og på løvet,

og spør meg selv, hvorfor kan ikke frukten

forstå fruktreet?