I.
1
Want dan worden alle dingen verlaten.
For da skal alle bli forlatt.
En himlens stillhet kommer, evig skilt
De stilte der hemelen raakt los, voorgoed, van
fra tause ødemarkers ro ved verdens ende
die der gevallen landen, op het einde van de wereld,
og stumheten i tomme hundehus.
zoals ook van de stilte der hondenhokken.
Igjennom luften flykter fugleskarer.
In de lucht een vluchtende vogelschaar.
Da ser vi solen stige opp,
We zien straks de opgaande zon,
urørlig, lik et villdyr når det lytter,
stom als een krankzinnig pupilgat en.
og stum som selve vanviddets pupille.
als een loerend wild dier, rustig.
Men jeg, lysvåken i landflyktighet,
kan ikke sove mer i slik en natt.
Ik echter, wakend in mijn ballingschap,
Jeg kaster meg urolig, taler ut i natten,
want hoe zou ik die nacht ook kunnen slapen,
som om jeg var et tre med tusen blad:
woel als een boom met duizend bladeren
Si, kjenner dere tidens gang, de bleke år
en spreek zoals een boom, bij nachttij:
som farer over furet åkermuld?
Forgjengelighets dype spor?
Kennen jullie het trekken der jaren
Min bløte håndbak, kjenner dere den?
langs gekreukte velden, de stromende tijd?
Og ensomhetens navn, den dumpe smerte
En begrijp je ook de rimpels der sterfelijkheid,
som stamper frem med svømmehud og hover
op mijn handrug de verweerde lijnen?
inn i et evig mørke?
Weet je een naam voor zo’n eenzaamheid?
Og natten, kulden graven?
En weet je welke pijn hier
Fangens hode, vendt mot siden,
op gespleten hoeven en vliezige poten
en stivnet, nyspadd grav?
door het eeuwige donker treedt?
Si, kjenner dere jordens dype kval?
De nacht, de koude, de kuil,
Nå kommer solen opp. De mørke trær
het wegdraaien van een geschoren hoofd,
mot himlens infrarøde vrede.
kén je ook de verkleumde troggen en
Jeg bryter opp. Et menneske på veg
het in diepste diepten sluimerende leed?
mot undergangen skrider lydløst,
Han eier intet, kun en skygge.
De zon is op. Een handvol bomen, zwart en dood
En stokk. En fangedrakt.
tegen de lucht van kwaad infrarood.
2
For dette lærte jeg å gå!
Zo ga ik. Alom vernieling.
For disse sene, bitre skritt.
Zo stapt een mens voort, zonder geluid.
Snart blir det kveld, og nattens slam
Bezit niets. Zijn schaduw.
forstener rundt meg. Under tunge øyenlokk
Een stok. Zijn kamppak. Huid.
jeg vokter fortsatt tidens gang,
de skjøre grener, disse trær i feber,
II.
den hete skogen, blad for blad.
Hiervoor leerde ik lopen! Voor deze
Her stod det engang, paradiset.
late, bittere gang.
Og halvt i søvne lytter jeg
til smertens høye trær som bruser frem.
En straks wordt het avond. Nacht-slijk
Jeg ville hjem, jeg ville hjem til sist,
koekt op mij aan en ik sla onder dichte wimpers
lik den fortapte sønn.
dit trekken verder gade, de koortsige
Min hårde skygge faller over tun.
kleine bomen met hun tere takjes.
En stillhet brutt. De gamle er der inne.
Het hete bosje, blad voor blad.
De kommer stavrende, nå roper de mitt navn
Ooit lag hier het paradijs.
og gråter, tar meg i sin favn.
In halfslaap komt de pijn weer:
Et gammelt mønster tar meg opp på ny.
ik hoor zijn machtige bomen!
Jeg støtter albuen på kanten av en stjerne.
Få snakke med deg denne ene gang!
Terug wilde ik, eindelijk terug,
Det var jo deg jeg elsket, år for år,
zoals ook Hij weeromkwam in de Schrift.
gikk aldri trett av håpets lille enetale
Op het erf mijn gruwelijke schaduw.
– som også barnet gråter inn i hodeputen –
Verweerde stilte, oude ouders in het huis.
om at jeg kommer, at jeg finner deg igjen.
Daar komen ze al, roepen mijn naam, huilen,
Din nærhet banker i min egen puls.
de stakkers, en omhelzen mij strompelend.
Men jeg er sky som skogens ville dyr.
De oerorde neemt me weer op.
Jeg taler ikke dine ord, ditt språk.
Ik leun over windkoele sterren –
Det lever fugler under himlen, under brann,
som er på flukt, med sønderknuste hjerter.
Kon ik je nu maar spreken
Ensomme stenger, stukket ned i flamme-jord,
die ik zo liefhad! Jaar na jaar
og ubevegelige bur som står i luer.
bleef ik het herhalen, zoals een kind dat in
Jeg skjønner ikke jordens språk,
een spleet van de schutting huilt:
jeg taler ikke dine ord.
de langzaam stikkende hoop
Mer hjemløst er vel intet ord enn mitt.
dat ik eens terugkwam en je zou vinden.
Jeg eier ingen ord.
Je nabijheid klopt in mijn keel.
Usigelig den tyngde
Ik ben als een wild dier, zo angstig.
som glider gjennom luften.
Og vekten av et tårn blir tone, klang.
Je woorden, de taal der mensen
Du finnes ingen steder. Tom er verden.
spreek ik niet meer. Er leven vogels
En hagebenk, en bortglemt liggestol.
die nu met splijtend hart vluchten
Min skygge klirrer mellom skarpe stener.
onder een hemel in vuur en vlam.
Så trett jeg er. Jeg rager opp fra jord.
Verlaten latten staan in een gloeiend veld
3
en roerloos brandende kooien.
Vårherre ser meg, her jeg står i solen.
Ik versta de menselijke taal niet
Han ser min skygge over sten og sti.
en ik spreek niet wat jij spreekt.
Han ser min skygge stå her uten ånde
Mijn woorden zijn nog daklozer dan het woord!
i lufttomt rom. Han ser, og går forbi.
Ik heb niet eens woorden.
Omsider blir jeg også selv forstenet,
et nett av rynker, tusen døde tegn.
Een vreselijk gewicht
Hva annet er vel skapningens ansikt
glijdt af langs de hemelboog.
enn denne håndfull støv i lydløst regn?
Het lichaam van een toren geeft geluid.
Det strømmer dype furer, ikke gråt.
Den tomme graven synker som en båt.
Je bent nergens. Wat is de wereld leeg.
Tuinstoelen, een ligstoel, daar. Vergeten.
Mijn schaduw rinkelt tussen scherpe stenen.
Ik ben moe. Een mens die uit de aarde steekt.
III.
God ziet mij in de zon staan.
Hij ziet mijn schaduw over stenen en hek.
Hij ziet mijn schaduw ademloos staan
in de wurgpers van luchtledigheid.
Dan ben ik al gelijk een kiezel;
dood plooisel, schets van duizend kerven.
Dan is al wat van het gezicht der schepsels bleef
een handvol gruis. Wat scherven.
En in plaats van tranen: rimpels. Over het gelaat
stromen de lege, lege greppels, traag.