Feito um estranho arauto que não sabe de notícia,

Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet

pois passara o verão no topo da montanha e quado,

fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet,

à noite, as luzes da cidade embaixo se acendiam,

så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen,

não as via maiores nem mais claras que as estrelas,

så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene,

og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly

e, se ouvia um zumbido, especulava: carro? avião?

eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd

ou lancha no Danúbio vítreo? e se no vale ecoava

av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere

difuso um fragor surdo, deduzia que: trabalha o

hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden

pedreiro ou, na ribeira oposta, o mau vizinho testa

prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste

at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode

metralhadoras – dava-lhe na mesma! ele sabia

legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer,

que a raça humana é tola, inquieta, estraga o que há de bom,

faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten

constrói durante séculos e, em rixas de criança,

er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre,

destrói tudo de novo, o espólio amargo das quadrilhas

at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen

slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette

a instiga mais que o florescer da terra ou do que a chama

og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende

do amor e da razão cegando céu acima os deuses

piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen

sempre obstinados – ciente disso o arauto da montanha

med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner,

se escondeu, longe das notícias; mas, se açoite em mão,

blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever

som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen:

o vento chega embriagado, e, em fuga, o sol cruel

da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå

sorri lascivo enquanto deixa as frondes – ex-amantes

mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap,

que, em dor suicida, empalidecem oscilando como

spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst!

dançarina que, enferma, morre em meio à dança – o arauto

han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst!

slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges

se ergue e, com seu cajado, desce aos vales populosos,

av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også

tangido da montanha por grandes notícias; quando

mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer?

lhe perguntam, porém, quais são, só sabe: que é outono!

hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går

e alardeia o que todo mundo sabe: que é outono!

i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene

er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten,

minhas notícias são assim – e como há mais nascentes

jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr,

nos montes mais nevados, o meu velho coração

føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige

também transborda de palavras: que notícias trago

landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende -

no entanto? e que me importam? ferve o mundo onde competem

å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes

rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke

dias com anos e estes com os séculos, agitam-se

den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt,

doidos os povos: e daí? contemplo o outono apenas

den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet,

e o sinto como os mansos animais e as plantas sábias,

den skjærer tenner, biter, den samler sine trege

sinto que a terra adentra áreas do céu mais apagadas,

lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell,

den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.

que seu alento, como o dos amantes, enlanguesce –

ó santo Ritmo, grão ritmo do amor eterno, ritmo

dos anos e dos versos do Senhor – como é minúsculo

tudo de humano – eu ouço os passos tímidos do inverno,

já vem o tigre branco que se estende sobre os campos,

que range os dentes, morde, move os membros preguiçosos,

mancha a paisagem com seus pelos e, indo embora, embrenha-se

nas selvas olorosas de uma nova primavera.