Sakte, ettertenktsomt
Langzaam peinzend
Til slutt er sletten trist og tom.
Aan het einde bereikt de mens
En ødemark av myr og sand.
een drassige droeve woestijn,
Man ser seg ettertenksomt om.
en peinzend aanvaardt hij dan
Men tanken vandrer uten håp.
de hopeloosheid in zijn brein.
Slik prøver også jeg mitt blikk.
Zonder zelfbedrog tracht ik zo
Jeg sanser uten selvbedrag
in alle rust rond te kijken.
en biles blinkende musikk
Een zilverige zwaai van de bijl
som sølv på poppeltreets blad.
gaat de abeel bedreigen;
Jeg bor på Intethetens gren.
mijn hart op een tak van niets,
Mitt hjertes kropp er uten lyd.
onhoorbaar klopt het tere orgaan.
En stjernehimmel mild og ren
De sterren wentelen ongestoord
betrakter dette øde hus.
voort in hun eeuwige baan.